Hvor og når gikk det egentlig galt? 3 tips til dialogen med ungdommen

Endelig fredag. Etter en lang og tung uke på jobb. Fredagskveld med jentene mine skal bli fint. Endelig litt kvalitetstid sammen etter en hektisk uke på oss alle. The Voice på TV skjermen og taco til middag. Akkurat som vi pleier. Det tror jeg vi trenger nå.

Hun eldste har jo vært litt fraværende i det siste. Det er jo egentlig ikke likt henne. Jenta mi som alltid har vært en sosial og utadvendt jente med mange venner. I det siste har hun sluttet å prate om hverdagen sin. Om hvordan hun har det på skolen. Hun har sluttet å ta med seg venner hjem. Hun sitter så mye på rommet alene. Jeg lurer på hvordan hun har det. Hun er jo så mye på mobilen for tiden. Det irriterer meg. Hun skal liksom alltid se ned i den mobilen - også når jeg prøver å prate til henne. Men nå håper jeg at vi kan lage oss en fin kveld sammen.

Så tar hun opp mobilen. Igjen. Jeg tenker at jeg gir henne litt tid. Minuttene går. TV programmet ruller og hun får ikke med seg noen ting. Hun er bare oppslukt i det som er inne på den lille dingsen. Jeg blir oppgitt. Kan hun ikke lære seg å være litt mer til stede og faktisk det som er her og nå? Ting var så mye bedre før. Det var ikke slik da jeg var ungdom og det er jeg glad for. Da var vi vertfall mer til stede. Er vi liksom ikke gode nok for henne? Hun må være på mobilen? Jeg blir oppgitt og klarer ikke å være tålmodig lengre. Jeg sier:
“Nå må du legge bort mobilen! Nå har du sittet i flere minutter på den mobilen din. Nå må du legge den bort og være litt mer til stede her sammen med familien din!”

Hun blir sint og stormer opp trappene og slenger igjen døren. Hva skjedde egentlig nå?

**

Jeg gleder meg som regel til fredager. Det er favorittdagen i uken. Da er det The Voice på TV skjermen og taco på menyen. Jeg sitter med mamma og lillesøster og kjenner at jeg har det veldig fint. Dette kjenner jeg at jeg har trengt. Denne uken har vært vanskelig. Jeg kjenner at jeg er glad for at jeg kan være her med familien og tenke på andre ting. Et avbrekk fra hverdagen og følelsen av ensomhet.

Jeg skal bare en liten tur inn på mobilen for å sjekke siste oppdatering. Jeg går inn på Snapmap, kartet hvor jeg kan se alle vennene mine på Snapchat. Der ser jeg at det som føles ut som alle er samlet på ett sted utenom meg. Jeg er ikke invitert. Igjen. Jeg kjenner klumpen i magen blir større og større. Det er som om luften blir dratt ut av meg. Jeg hadde jo spurt de i dag om de hadde planer for helgen og om de skulle noe gøy. De sa at de ikke skulle noe spesielt. Og nå ser jeg at alle er der utenom meg. Jeg føler meg tom. Jeg er lei meg. Frustrert. Skuffet. Sint. Jeg føler meg ensom. Alt på en gang. Hvorfor er alle invitert utenom meg?

“Nå må du legge bort mobilen! Nå har du sittet i flere minutter på den mobilen din. Nå må du legge den bort og være litt mer til stede her sammen med familien din!” sier mamma. Hun virker irritert.

Jeg blir sint og reiser meg. Jeg tramper opp trappene, går inn på rommet, slenger igjen døren. Jeg legger meg under dynen og tenker “Åh, mamma skjønner jo ikke en dritt!”

Hvordan kan vi skape den gode dialogen?

Mange kan kjenne seg igjen i eksempelet over. Vi kjenner det i hele oss. Å snakke sammen er ikke alltid like enkelt. Hvor og når gikk det egentlig galt? Hvor tråkket jeg feil? Hva sa jeg som var galt? Hvor misforstod jeg egentlig?

Jeg kjenner meg også igjen i eksempelet over som ungdom. At det ikke alltid er like enkelt å sette ord på ting og fortelle hvordan en selv har det. At en reagerer med å virke sint når en egentlig bare er lei seg.

Her er derfor 3 tips til dialogen med ungdommen som jeg hadde trengt selv:

1. Se ungdommen. Også ungdom trenger å bli sett, og de trenger å føle at vi legger merke til at de føler på noe. For eksempel ved å si: “Jeg har lagt merke til at du ikke prater så mye om skolen og hverdagen din for tiden. Er det en grunn til det, og er det noe du har lyst til å prate litt om?”
2. Vis at du ønsker å forstå. Det er ikke like lett å forstå alt som for eksempel skjer inne i den digitale verdenen i dag og hvordan det ser ut for ungdommen. Da kan det hjelpe at voksne er nysgjerrige og viser ungdommen at en ønsker å forstå. Still ikke-dømmende spørsmål. Lytt til det ungdommen har å si, og prøv gjerne å lese mellom linjene. Ofte kan det også være noe bak. Kanskje ungdommen din reagerer med å virke sint, når hen egentlig bare ble veldig skuffet og lei seg for noe som skjedde? Spørsmål som kan være gode her kan være: “Dette kan jeg ikke så mye om, har du lyst til å fortelle meg hvordan det ser ut?” “Har jeg forstått det riktig om…?”
3. Kunsten å lytte. Ofte tror vi at vi trenger å ha et svar og en løsning når noen forteller om en utfordring eller noe de synes er vanskelig. Men noen ganger trenger en ikke alltid å ha et svar på alt. En trenger bare å føle seg sett, forstått og lyttet til. Ungdom trenger ofte bare å få ut frustrasjon og tanker, og føle at de blir lyttet til. Vær tålmodig og gi tid til samtalen. En trenger heller ikke alltid å si så mye selv og komme med egne eksempler fra eget liv for å vite at en forstår. Av og til trenger en bare å bli lyttet til.

Vil du lære mer om foreldrerollen og hvordan en kan få det bedre sammen? Da vil jeg varmt anbefale boken “Foreldre for livet”.