“Det starter smått - og jeg smiler enda”

«Hei!»

Jeg pleide å gjemme meg. Ingen måtte se meg.

Det er ingen stor hemmelighet at det skal være vanskelig å være tenåring, ungdom. Det er en masse vi skal finne ut av, både om oss selv og andre. Vi lever i en tid hvor vi ofte blir oppslukt av egne mål og utfordringer - og vi glemmer fort det vi deler: vi er alle mennesker som lengter etter å bli sett, forstått og verdsatt.

I en verden som tidvis kan føles kald og hard, liker jeg å tenke på gleding som et magisk støv man drysser over de grå dagene.

I år trer jeg inn i andreåret mitt på videregående, med nye klasser, nye fag, nye medelever og kanskje størst av alt; nye muligheter. Uansett hvilken «dørstokk» du står ved nå, vil jeg utfordre deg til å tre ut av komfortsonen din og strekke deg «litt» lenger i det ukjente. Kanskje tør du si «hei» til en som sitter alene eller smile til en du ikke kjenner?

Våg å heve hodet, våg å se de små signalene – det unnvikende blikket, det forsiktige smilet som aldri helt når øynene og den stille tilbaketrekningen i klasserommet.

Våg å være den som tør å bryte isen, den som tør å bry seg.

Gleding er små øyeblikk i hverdagen. Det er å få høre «god morgen», «hei» og «kjekt å se deg». Det starter smått – og jeg smiler enda.

«Hei!»

Lite visste jeg hvor mye akkurat du betydde for meg.

Et lite «hei» liksom? Mer som; «jeg ser deg».