Frykten for å stå opp for seg selv

Det begynte allerede på barneskolen. Jeg var aldri en del av den kule gjengen, de som alltid hadde de riktige klærne og den beste humoren, de som bestemte hvem som var med og hvem som sto utenfor. Jeg var aldri en av dem. Det startet med småting – kommentarer om klærne mine, håret mitt, eller hvordan jeg snakket. Først skjønte jeg ikke engang at det var mobbing. Jeg trodde kanskje det var normalt. Men etter hvert ble det mer, og jeg begynte å føle meg enda mer utenfor. De hvisket bak ryggen min, lo lavt når jeg gikk forbi, og jeg gjorde aldri noe med det. Jeg bare lot dem. Fordi hva kunne jeg gjøre? Jeg var redd for å bli enda mer alene enn jeg allerede følte meg.

Det var som om jeg forsvant litt etter litt. Jeg prøvde å late som om det ikke gjorde vondt, som om ordene ikke sved, men innerst inne kjente jeg hvert stikk. Jeg har tenkt så mange ganger: "Hvorfor står jeg ikke opp for meg selv? Hvorfor sier jeg ikke noe?" Jeg visste jo at det ikke var riktig å la dem holde på sånn. Men hver gang jeg hadde lyst til å si noe, ble jeg bare stille. Det var som om stemmen min forsvant. Jeg kunne føle ordene forme seg i hodet, men de kom aldri ut. I stedet ble jeg bare sittende der, som om jeg var usynlig, og det føltes lettere å være det enn å si ifra.

Jeg har alltid misunt de som klarer det. De som bare kan si ifra, stå opp mot urettferdighet, og ikke være redde for hva som skjer etterpå. Jeg har sett andre gjøre det, og hver gang tenker jeg at jeg skulle ønske jeg var som dem. Men for meg er det annerledes. Jeg er så redd for konsekvensene. Hva om jeg sier noe, og de begynner å hate meg enda mer? Eller hva om de gjør narr av meg for å ha prøvd? Jeg er så redd for å bli avvist, for at ting skal bli verre, at jeg til slutt har valgt stillheten. Stillheten har blitt mitt skjold, men også min verste fiende.

Det er ikke bare frykten for hva andre skal gjøre som holder meg tilbake, men også følelsen av at jeg ikke er sterk nok. At jeg ikke er en av dem som kan si noe og bli tatt på alvor. Jeg har følt meg svak, som om min stemme ikke har noen verdi. Det er som om mobberne har stjålet stemmen min, og at jeg aldri vil få den tilbake. Jeg har lenge trodd at det å tie stille var min eneste mulighet, men nå begynner jeg å tvile på om det er sant.

For hva skjer egentlig hvis jeg aldri sier ifra? Kommer de til å slutte av seg selv? Jeg har prøvd å gjemme meg i flere år, og likevel fortsetter det. Selv om jeg er usynlig, så slutter det ikke. Jeg har lært at det å tie ikke får mobbingen til å gå bort. Det har bare gjort det verre for meg selv, fordi hver gang jeg ikke står opp for meg selv, føler jeg meg enda mindre verdt. Som om jeg mister litt mer av meg selv hver gang jeg ikke sier noe.

Jeg har begynt å tenke mer på det i det siste. På hva som kunne skjedd hvis jeg faktisk turte å si noe. Kanskje de ville blitt sjokkerte? Kanskje de ville skjønt at jeg er sterkere enn de trodde. Eller kanskje de bare ville sluttet? Jeg vet ikke. Men jeg har begynt å innse at det kanskje ikke er så farlig som jeg alltid har trodd å stå opp for seg selv. Kanskje det ikke nødvendigvis vil gjøre ting verre, men heller gi meg tilbake noe jeg har mistet – følelsen av å ha kontroll over mitt eget liv.

Jeg vet at det er skummelt. Jeg er fortsatt redd, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å finne motet til å si ifra. Det føles som om hele verden kan rase sammen om jeg åpner munnen. Men samtidig er det noe som sier meg at jeg må prøve. At jeg fortjener å bli hørt. At jeg også har en stemme, og at den stemmen betyr noe, selv om jeg har vært redd for å bruke den.

Det er ikke lett. Det er kanskje det vanskeligste jeg har tenkt på noen gang. Men jeg vil ikke lenger leve i frykten for hva som kan skje hvis jeg står opp for meg selv. Kanskje det begynner med små steg – si ifra når noen sier noe jeg ikke liker, eller bare øve meg på å sette grenser. Kanskje jeg ikke klarer det med en gang, men jeg tror at hver gang jeg prøver, blir jeg litt sterkere.

Jeg har innsett at frykten har kontrollert meg lenge nok. Jeg fortjener bedre enn å la andre definere hvem jeg er. Jeg fortjener å føle meg sterk.