Dem som bestemmer trenger å tenke mer systemisk, hvilke elementer er det som påvirker hvordan vi har det som enkeltindivid og som samfunn? For akkurat nå demper vi gnisten til mange, vi har satt opp et en ordning som fungerer greit nok for mange, men langt fra alle.
Psykisk helse er ikke angst, ensomhet, depresjon og spiseforstyrrelser
Jeg holdt foredrag på en ungdomsskole i Trøndelag for en stund siden. Da jeg spurte dem hva de tenkte på da de hørte ordene “psykisk helse” var svaret: angst, depresjon og spiseforstyrrelser. Det er ikke psykisk helse, sier jeg. Det er psykisk sykdom. Jeg finner det merkelig at vi tror at mer informasjon og fokus på psykisk sykdom skal styrke ungdommens mentale helse. Vi får det ikke bedre av å fokusere på alt som kan gå galt. To tredjedeler av ungdommen tror det er nyttig å lære mer om følelser, det tror jeg også. Men vi trenger ikke å sykeliggjøre følelser og ta dem med inn i mørket for å få til det.
Noe å kjempe for, noe som gir mening
Hva med at vi som storsamfunn kan legge til rette for en hverdag som gir mening, utfordringer, mestring, glede, ro, bevegelse og tid i naturen, et godt måltid, latter, humor, musikk, sosiale møteplasser, samhold og tilhørighet.
Vi mennesker trenger noe å kjempe for, vi trenger å vokse og vi trenger å oppleve mening i det vi driver med. Hvorfor gir vi ikke ungdommen vår reelle utfordringer de må løse som er større enn sitt eget karakterkort? Hvorfor gir vi ikke ungdommen mulighet til å bidra mer i det virkelige livet?
Ungdom har alt som trengs for å gjøre oppgaver som samfunnet trenger, det kan være alt fra å rydde søppel, til å hjelpe dem som trenger det; det kan være å jobbe litt i en barnehage, hjelpe eldre med ulike gjøremål, bidra til norskopplæring, jobbe på fritidsordningen til nabo-barneskolen, finne kreative ideer til ulike bærekraftsutfordringer, skrive leserinnlegg til avisene, fordype seg i et samfunnsproblem som trenger nye løsninger eller sette opp en ungdomsbedrift der de både må lære samarbeid, økonomi, markedsføring, produktutvikling. Gjennom å engasjere seg får de se hvordan ting henger sammen i det virkelige liv.
Tenk så godt det er å få tenke på noen andre enn seg selv? Verden blir så mye større. Tenk så mye helse det er i å få være med å ta ansvar, få se at jeg betyr noe for noen andre. Har vi noen studier som sier at stakkarsliggjøring bygger styrke? I så fall har jeg ikke funnet dem. Å vise at vi tror på ungdommen og at vi virkelig trenger dem – det er en del av å bygge folkehelse og livsmestring.
Jeg ble tilkalt av en skole fordi elevene på 8. trinn ikke kunne “oppføre seg”. Noen uker senere ga de ungdommen i oppgave å gå ut å glede andre – de fikk velge helt selv hvordan de ville gjøre det. Det endte med blant annet vask av bad til en gammel dame, muffins til alle ansatte på skolen, hagearbeid til en lærer, gode samtaler med byens løse fugler, hyggelige plakater i en rundkjøring, vafler til den videregående skolen – dette førte igjen til positive ringvirkninger på sosiale medier og anerkjennelse av bydelens ungdommer. Disse ungdommene som ikke kunne oppføre seg – kunne altså bidra godt for mange. Dette kan settes i system og inkluderes i skolehverdagen for alle.
“Du er god nok altså – men vi må vurdere deg”
Jeg mener ikke at skolen skal ha ansvaret for alt her – for dem som jobber i skolen gjør virkelig en fantastisk innsats for ungdommen vår. Likevel kommer vi ikke utenom at det er en del systemer i skolen som trenger en oppdatering. De siste årene har vi sett mange “Du er god nok kampanjer og plakater”. Men vurderingene består. Vi later som vi syns de er gode nok, men likevel fortsetter vi å vurdere, veie, måle, teste, prøve, karakterisere. Hvorfor skal vi vurdere ungdommen vår hele tiden, når vi aldri hadde akseptert å bli vurdert på denne måten som voksne? Tenk om alt du gjorde på jobb skulle testes, eksamineres med en tallkarakter fra 1-6. Tenk om lærerne skulle fått karakterer av ungdommen på sine forelesninger og undervisningsopplegg, hvordan ville det gått? Og husk du kan ikke samarbeide med noen av de andre voksne – det er juks. De lærerne som etter tre år ikke hadde mer enn 4.5 i snitt, fikk ikke jobbe videre på den skolen. Hva hadde det gjort med hverdagen, arbeidsmiljøet, stresset?
La oss finne andre måter å hjelpe barna våre til videre valg. La oss slutte å la et gjennomsnittstall få så stor oppmerksomhet. Og er i det hele tatt dette tallet interessant om de avslutter ungdomsskolen uinteresserte, ensomme og med lav følelse av verdi, retning og motivasjon?
8 innspill til en ny hverdag som styrker både mental og fysisk helse
Nå har vi muligheten til å gjøre mer av det som er godt for oss som individer og som samfunn. Nå, snart på vei ut av en pandemi har vi en enestående mulighet til å vise ungdommen at vi har lært og at vi tar deres utfordringer på alvor. La oss skape et godt bærekraftig oppvekstmiljø som vil vare i generasjoner. La oss bygge på forskningen som tydelig viser hva som gir et robust, godt og langt liv. Vi kan finne en retning sammen som samfunn – der disse elementene får plass både hjemme, på skolen, fritiden – digitalt og fysisk, og på andre arenaer som er viktige i ungdommen sitt liv.
-
Kutt individuelle vurderinger med karakterer, færre tester og pugging, mer samarbeid, prosesser og prosjekter. La dem samarbeide mer – konkurrere litt mindre.
-
Gi ungdommen større medvirkning og makt til hva som faktisk oppleves som en meningsfull form å lære og være på. Prioriter at ungdommen får lære mer om sine interesser og det som engasjerer dem. La dem velge ulike løp på skolen fra en tidligere alder? La oss skape flere fritidstilbud som gir muligheter for alle å møte andre og få skape, dyrke, trene, mestre, glede.
-
Legg opp til en hverdag med tilstedeværelse, eller mindfulness om du tør – la de få kjenne på sansene, være her og nå, bli bevisste og puste godt. Legge merke til det finurlige i naturen, la seg fascinere og bli fascinert sammen.
-
Start hver dag med bevegelse av kroppen (uten å bli vurdert for om du beveger den riktig). Ha praktiske fag hver dag. Gjøre mer, tenke mindre. Lære mer om privatøkonomi for eksempel, vi vet at det er sammenheng mellom livskvalitet, psykisk helse og en ryddig økonomi, for folkehelsen hadde det også vært nyttig å få lage et godt måltid sammen midt på dagen. Kanskje vi kunne lagt opp til dyrking av mat i hver skolekrets?
-
Det er på tide å vise ungdommen at de får mye mer enn en sjanse i livet. Det er en løgn at de må vite “hva de vil bli” når de er 18 år. De skal ikke bli noen andre ved å bli “ferdig utdannet”. Vi kan vise dem spekteret av muligheter og gi dem styrken og troen på at de kan bidra for en bedre fremtid. Målet må være livslang læring, å ha det godt med seg selv og andre samt finne hva man kan bidra med for samfunnet.
-
Vi må organisere dagene annerledes, med mindre stress og mer variasjon. Gi ungdommen mer tid til å være sammen, få trene seg på lytting, konflikthåndtering, uenighet, fellesskap, gi de opplevelser som viser hvor viktig relasjoner er for oss. Gi dem samhold og opplevelsen av å være i samme “supporterklubb” digitalt og “in real life”.
-
Vi voksne kan være rollemodeller i hvordan vi snakker sammen i debatter, hvordan vi omtaler mennesker som mener noe annet enn oss selv. Vi kan snakke om hullene i cv’en vår, livet som ikke ble helt som vi hadde trodd. Vi kan dele våre utfordringer og våre gleder. Vi kan snakke om følelsene våre og be om hjelp. Vi kan slutte å bruke filter – begynne å levere rått materiale. Hvis vi ønsker at ungdommen ber om hjelp, må vi gå foran å vise vei. Å kjenne seg igjen i andre, å koble på andres historier er en god måte å føle seg mer normal og mer innenfor. Åpenhet skaper tilhørighet.
-
Per i dag er “Innsats for andre” et valgfag – det burde være en helt naturlig del av hverdagen også på skolen. Vi vet nemlig at det som gir størst mening for oss mennesker – er å gjøre noe godt for andre. Slik kan alle barn og unge få bidra til noe meningsfullt i nærmiljøet, som å hjelpe Tante Bente med hagearbeidet, skifte dekk på bilen til dem som trenger det – at de hadde fått ansvar for å bidra til noe utenfor seg selv. La dem få gjøre en forskjell for andre mennesker, dyr eller planeten. La dem ha en gledingdag, gledinguke eller aller helst gleding hver dag – gjennom fokus på å gjøre hverandre godt og gode, samt gjøre noe bra for samfunnet og planeten.
Kunnskap hjelper ikke uten bærekraft, gleding og tilhørighet
Samfunnet vi lever i setter akademisk kunnskap på en pidestall som ingen andre rekker opp til. Akademikere har forsket seg til at det som faktisk gir livsglede, livskvalitet og god helse handler lite om akademiske resultater og mye mer om relasjoner, mening og tilhørighet. Det finnes ingen tegn til at dem som har mest kunnskap om psyken vår – psykologer og psykiatere er de som kjenner på mest robusthet og glede. Det er altså ikke bare kunnskap som trengs – men dager som fylles med det som virkelig betyr noe for oss – mening og glede, vekst og engasjement, å få bety noe for noen og noe – å høre til.
Vi trenger en ny retning.
For gode oppvekstmiljø og samfunn trenger vi en bærekraftig utvikling gjennom mestring, gleding og tilhørighet. Vi trenger hverdager som gir mening.
Skrevet av Psykologspesialist Karoline Ø. Solheim og Siri Abrahamsen
